En dag i salen på Venabygdsfjellet, med boller i sekken

Før hesten er sadlet, står maten på benken. På Venabustallen er en dag i salen sjelden en kort runde rundt tunet. Du er ute i timer, over myr og rygg, og sulten kommer ikke når det passer stallen. Den kommer når du har vært i bevegelse lenge nok til at hendene er kalde og lommene kjennes tomme.

Jeg pakker derfor kvelden før. Ikke en stor niste som tar plass i sadeltasken, men noe som tåler å ligge, som ikke smuler alt ned i vottene, og som jeg vet hvor mye veier. På fjellet er et par brødskiver et dårlig mål. Gram er bedre. Du kjenner vekten i hånden, og du vet om det holder til pausen eller bare til den første bakken.

Boller slår brødskiver den dagen sekken skal være lett. En bolle kan spises med én hånd når du har tøylene i den andre, i en kort stopp der hesten står rolig. Brød er bedre når dere setter dere ned skikkelig, med tid til å dele og til å drikke. Begge deler hører hjemme i sekken. De gjør ulike jobber.

Kvelden før veier jeg det jeg skal ha med. En bolle som kjennes stor, kan være luft og sukker. En som kjennes liten, kan være tett og mette mer. Jeg legger dem på vekten, skriver tallet på en lapp, og pakker det som faktisk skal med. Det tar fem minutter. Det sparer meg for å stå i stallen om morgenen og gjette.

For en vanlig dag på Venabygdsfjellet regner jeg med to pauser hvis været er greit, tre hvis vinden står på. Til det holder det med boller til den korte stoppen og brød til den lange. Jeg tar heller litt for lite søtt enn en pose som blir liggende fordi den er klumpete. Det som ikke blir spist, må bæres hjem, og hesten bærer allerede nok.

Vann er viktigere enn en bolle til. Termosen med noe varmt er fin når det er kjølig, men den er tung. En flaske som faktisk blir drukket, er bedre enn en stor kanne du angrer på etter en time. Maten kan være kompakt. Drikken kan du ikke komprimere. Det er den avveiningen som avgjør hva som får plass ved siden av regntrekket.

Jeg deler det jeg har med meg i to. Den ene delen ligger øverst, til den første pausen. Den andre ligger lenger nede, så jeg ikke spiser alt bare fordi det er lett å nå. Det høres pedantisk ut. Det er bare en vane etter dager der jeg var mett klokken elleve og sulten da vi snudde.

På ryggen, når terrenget åpner seg, smaker en bolle annerledes enn hjemme. Du er kaldere, mer våken, og du spiser saktere fordi hesten står ved siden av. Det er ikke en piknik med duk. Det er en pause der du får i deg noe, sjekker gjorden, og ser på været før du går videre. Maten skal være ferdig å spise. Ingen kniv, ingen boks som lekker i sadeltasken.

Brød som er skåret hjemme og lagt i papir, holder seg bedre enn du tror, så lenge det ikke er en veldig myk loff som klistrer seg. Et grovere stykke med litt smør i, eller ost som tåler å ligge, er enklere enn pålegg som skal være kaldt. Jeg holder meg til det som fortsatt er godt når det har vært i sekken i tre timer.

Når jeg baker selv, vil jeg vite hvor mye hver bolle veier før den havner i posen. Det er boller veid i gram jeg slår opp hos Breadbowl når posen skal pakkes kvelden før. Da slipper jeg å gjette om fire boller er et måltid eller bare en smakebit.

Selve bollene baker jeg gjerne etter en grunnoppskrift på hveteboller, så deigen er den samme hver gang og vekten blir sammenlignbar fra uke til uke. Jeg skriver gram på lappen, ikke antall. Antall lyver når bollene er ujevne.

Terrenget på en vanlig dag er beskrevet i en ridetur på Venabygdsfjellet. Der står tempoet og hvor lenge dere er ute. Maten i denne teksten er til den dagen, ikke til en uke med overnatting. Les den hvis du vil vite hvor pausene faktisk faller.

Hvis du er ny på hest, er det lurt å lese om hesteraser for nybegynnere før du planlegger en lang tur med tung sekk. En rolig hest gjør pausene enklere. En urolig hest gjør at du spiser stående, fort, og med én hånd. Da er bollen bedre enn brødskiva.

Noen legger ridedagen inn i en lengre rute med overnatting. Da er sekken en annen sak, og brødet må holde til mer enn én pause. Hvordan en slik uke kan se ut, står i teksten om ridning og hytte-til-hytte. Der er maten en del av ruta, ikke bare av sadeltasken.

Jeg unngår ting som smuler ekstremt, ting i glass, og alt som lukter så sterkt at det tar over i tasken. Sjokolade er fint i en liten mengde når det er kjølig. I sol blir den til griseri. En bolle tåler mer. Et eple er bra, men det er vått og tar plass. Jeg tar ett, ikke tre.

Hesten får ikke bollene. Det burde være selvsagt, men en sekk som står åpen på bakken er en invitasjon. Jeg henger den opp eller holder den i hånden mens jeg spiser. Sukker, rosiner og mykt brød er ikke fôr. Pausen er for rytteren. Hesten har fått det den skal før dere red ut, og den får vann når det er lagt opp til det.

Været endrer hvor mye du orker å spise. I vind spiser du fortere og mindre, og du angrer hvis du bare hadde med noe som krever at du setter deg. I stille vær blir pausen lengre, og brødet kommer til sin rett. Jeg pakker for den korte pausen først. Den lange er en bonus.

Når dere er tilbake på tunet, er sekken lettere, og det som er igjen, sier mer enn du tror. Ble bollene liggende, var de for søte eller for mange. Ble brødet spist først, var dagen kaldere enn du trodde. Neste gang justerer jeg gram, ikke en helt ny plan. Samme sekk, samme vekt, bare et annet tall.

Det er ingen grunn til å gjøre dette til et prosjekt. En kjøkkenvekt, en pose, og en lapp med hvor mange gram du faktisk la oppi, er nok. Dagen i salen blir bedre når du ikke er den som er tom i magen på den siste ryggen, og når hesten slipper å bære en matpakke du aldri åpnet.

På Venabygdsfjellet er lyset annerledes utpå ettermiddagen. Du kjenner det i skuldrene før du kjenner det på klokka. Da er det deilig å vite at det siste stykket allerede er spist, eller at det ligger klart hvis noen i følget henger etter. Maten er en del av turen. Den er bare ikke hovedsaken.

Hovedsaken er timene i salen, og at alle kommer hjem mette nok til å sadle av i ro. En bolle i sekken er en liten ting. Den gjør likevel at pausen blir en pause, ikke en leting etter noe spiselig i en lomme som bare har en sukkerbit til hesten.

Jeg veier også brødet, ikke bare bollene. To skiver kan være åtti gram eller hundre og førti, alt etter hvor tykke de er og hva slags brød det er. Når tallet står på lappen, kan jeg sammenligne dager. Uten tallet husker jeg bare at jeg var sulten, og det er et dårlig notat.

Følget spiser ulikt. Noen vil ha søtt med en gang. Noen vil vente til de er skikkelig sultne. Jeg pakker derfor ikke alt i én pose som går på rundgang. Hver person får sin egen, med et tall de kjenner. Da blir det ikke diskusjon om hvem som tok den siste, og ingen sitter igjen med smuler.

Om morgenen på tunet sjekker jeg at posen fortsatt er lukket og at lappen stemmer. Det tar et øyeblikk mellom børsting og sal. Hvis noe mangler, er det bedre å oppdage det der enn på ryggen. Stallen har som regel brød. Fjellet har det ikke.

Når dagen er over og hestene er stelt, smaker restene annerledes. Det som var perfekt ute, kan være tørt inne. Jeg kaster det som ikke er godt lenger, og noterer gram til neste gang. Det er hele systemet. Ikke en oppskrift å følge slavisk, bare en vane som gjør at sekken matcher dagen.

Sånn blir en dag i salen på Venabygdsfjellet: hest, terreng, vær, og en pose der bollene og brødet er veid før de ble lagt ned. Du merker det ikke mens du rir. Du merker det når pausen kommer, og maten er der, i riktig mengde, uten at du har båret med deg et måltid du ikke rakk å spise.